Har nylig lest noen bøker om temaet ”the great depression”, historien om en av de mest dramatiske hendelsene i vår nære historie. Selv om det kan virke som et gufs fra en fjern fortid, er det faktisk mindre enn 100 år siden oktoberdagen i 1929 da børsen i USA kollapset og utløste en global finanskrise.
Når man leser historien om den store depresjonen og samtidig leser avisenes beskrivelse av dagens økonomiske kriser i Europa og USA, er det grunn til en smule bekymring. Sjefsøkonomene i de store bankene har lenge ment at verden er godt rustet til å motstå en lignende krise i verdensøkonomien som på 30-tallet, men i det siste er det mye som tyder på at også de er usikre på hva vi har i vente. Da den amerikanske børsen kollapset i 1929, var det mange som ble rammet fordi de hadde tatt opp store lån for å spekulere i aksjer.
Aksjespekulasjon av nærmest som en ”sport” på den tiden. Mange hadde også i kjølvannet av den økonomiske opptur etter første verdenskrig, tatt opp lån for å finansiere et stadig økende behov for luksusvarer som radio og ikke minst bilen. Bare i 1929 ble det produsert 4,4 millioner biler, og om lag 447 000 arbeidet i amerikansk bilindustri.
Men jaget etter drømmen om mer rikdom fikk folk til å låne mer penger for å spekulere i aksjer, ja så mye at sentralbanken i USA tidlig i 1929 advarte bankene mot å låne ut penger til aksjespekulasjoner. På tross av advarselen fortsatte folk å ta opp lån og investere i aksjer, i stort tempo frem til børskollapsen på ”the black tuesday”. Rockefeller uttalte på den berømte tirsdagen at det ikke var grunn til å uroe seg over det som hadde skjedd. Selv president Hoover mente USA hadde en sund økonomi så det var ingen grunn til bekymring. En måned senere var mer enn en tredel av børsverdiene tapt.
Det var heller ikke slik at børsene nådde sitt laveste nivå i 1929, børsene gikk faktisk tilbake og nærmet 1929-nivå tidlig i 1930. Men da man trodde krisen var over, kollapset økonomien ikke bare i USA, men også i resten av verden. Dow Jones nådde sitt laveste nivå i 1933, arbeidsledigheten i USA økte med mer enn 600 prosent. Det ble gjort mange forsøk på å komme ut av krisen, men det måtte en krig til før USA kunne legge effekten av ”the great depression” bak seg.
Skal man forsøke å forstå, eller i det minste få et lite innblikk i hvordan det var for folk flest i disse årene, bør man lese bøkene ”Face the Winter Naked” av Bonnie Turner, og John Steinbecks ”The Grapes of Wrath”. Begge bøkene skildrer utgangen for folk flest når det økonomiske systemet kollapser, og nasjonen ikke lenger har noe å tilby de som er uten arbeid. En sterk skildring av menneskeskjebner i en periode hvor USA sto maktesløs overfor en nasjonal tragedie.
Hva så med dagens situasjon, kan historien gjenta seg? Ja mener Kenneth Worth som i boken ”Peak Oil and the second great depression” beskriver hvordan mangel på olje og høye oljepriser fører oss inn i en ny depresjon. Worth hevder at verden nådde et maksimalt produksjonsnivå i 2005 på 73,8 millioner fat per dag. Et nivå han mener vi ikke vil oppleve mer, og med en økende etterspørsel vil prisene stige de neste årene. Bare etterspørselen etter olje i Kina som årlig får om lag 10 millioner nye biler på veiene, vil øke med en million fat olje per dag.
Mangel på olje eller ikke, situasjonen på verdens børser i dag er jo ingen lystig lesning. Når IMFs leder Christine Lagarde, kommenterer situasjonen som skremmende er det mer enn urovekkende. Hun mener ”verdensøkonomien er inne i en farlig fase”, og med en gresk konkurs kan situasjonen komme ut av kontroll. Med Europa som viktigste eksportmarked for norsk industri, kan et sammenbrudd i europeisk økonomi få store konsekvenser og økt arbeidsledighet. Dette blir ikke mindre alvorlig når ”250 000 norske familier har fem ganger inntekten i lån”. Denne gangen er det ikke for å finansiere spekulasjoner i aksjer, men i bolig og et økende forbruk som ny bil. Med et bankmarked i Europa som tørker inn betyr dette trolig høyere lånerenter.
Selv om Norge står utenfor EU, har vi vel knapt vært mer avhengig av europeiske politikere enn i disse dager. Vi kan bare håpe på at de lykkes med å finne en løsning som gjenvinner troen på europeisk økonomi.
