TEMPO-prosjektet en innovasjonshistorie

Året er 2003, industrien har nettopp gjennomlevd en lavkonjunktur og automatisert produksjon er på moten. Dette er året da TEMPO-prosjektet blir etablert, og fire spennende innovasjonsaktive år starter.

TEMPO-prosjektet ble etablert av TBL (nå Norsk Industri), SINTEF, Helly Hansen SP, Arcus, Kongsberg Automotive og Ekornes. Prosjektet ble støttet av Forskningsrådets BIA-program, som støtter næringslivsprosjekter. Automatisering av "flaskehalser" i produksjonen var målsettingen og bedrifter med ulike produksjonsmetoder og svært forskjellige produkter ble invitert med. Deltagerne var bedrifter som ikke hadde møttes før, det var heller ingen klare relasjoner mellom bedriftene, men de var alle dyktige og suksessrike bedrifter i sin bransje.

I løpet av prosjektperioden ble dette et svært sammensveiset team, som med sitt engasjement og ikke minst kunnskap om produksjon, inspirerte hverandre til å nå nye mål. Noen av bedriftene gikk fra å ha et introvert utviklingsmiljø hvor holdningen var at "dette kan vi bedre enn noen andre", til et utviklingsmiljø som i dag har et utstrakt internasjonalt nettverk av partnere. Andre opplevde en "ny vår" i utviklingsavdelingen, som nå fikk utvidede rammer til å søke ut i verden etter ny kunnskap og dermed et nytt internasjonalt nettverk av fagmiljøer å samarbeide med.

I løpet av prosjektperoden ble produkter og prosesser fornyet, og nye produksjonsmetoder og teknologi introdusert. Det ble signert kontrakter med kunder verdt flere hundre millioner kroner, ny produksjonsteknologi revolusjonerte bedriftens logistikken. Ekornes arbeidet med å utvikle en sømautomat, som ingen hadde klart å utvikle tidligere. Når TEMPO-prosjektet ble avsluttet, var trolig verdens mest avanserte sømautomat bygget som pilotmodell på Raufoss. Utviklet og bygget av et forskningsmiljø som over flere år hadde arbeidet med bildelindustrien. Helly Hansen SP hadde presentert en overlevingsdrakt bygget på en plattformmodell som var brukt i bilindustrien, med sammenføyningsteknikker inspirert av møbelindustrien.

Nå tre år etter at prosjektet ble avsluttet, har bedriftene som deltok gjennomlevd finanskrise, oppkjøp, permiteringer og ny vekst. Men de har overlevd krisene, og er alle nå i en vekstfase på tross av lavkonjunkturen. De har blant annet brukt erfaringen fra TEMPO-prosjektet og økt innovasjonsaktiviteten i bedriften, de har bygget opp intern kompetanse som har løftet bedriften. Flere av bedriftene har fortsatt i nye samarbeidsprosjekter og levert flere innovative produkter og prosesser.

De fleste av bedriftsdeltagerne er i dag hentet til nye utfordringer i og utenfor TEMPO-bedriften de var ansatt i. Med andre ord kunnskapen de bygget opp i TEMPO-prosjektet er kommet til anvendelse i nye bedrifter. Forskerene som deltok har etablert nye "TEMPO-prosjekter" i andre bransjer, som GJENVINN-prosjektet, der gjenvinningsindustrien har brukt kunnskap om automatisert produksjon til effektiv sortering av avfall. Og nå er de samme forskerne er i ferd med å etablere et "TEMPO-prosjekt" for legemiddelindustrien.

Historien om TEMPO-prosjektet er ikke unik. I porteføljen til Forskningsrådets BIA-programmet finnes det mange gode historier, om bedrifter som satser og vinner.

Filmen under ble vist på en konferanse for vareproduserende industri på Sundvolden i 2006, og er en presentasjon av TEMPO-prosjektet og bedriftene som deltok.

Hvor kommer medisinene fra?

Har du noen gang tenkt over hvor medisinen du nettopp har kjøpt på apoteket kommer fra? Medisinen du får fra apotekeren, etter å ha levert blåresepten som du fikk fra legen, har trolig kostet nærmere en milliard dollar og har trolig tatt syv til ti år å utvikle.

Hvordan utviklingen av det som til slutt blir et legemiddel starter kan være veldig forskjellig, og fra en ren tilfeldighet til en målrettet studie over flere år. Oftest er det legemiddelindustrien som har ideer til et legemiddel, det kan være forskningsmiljøer som har avdekket en aktiv forbindelse eller det er et resultat av bioprospektering. Bioprospektering er det å søke etter verdifulle kjemiske forbindelser i naturen. Målet er å finne aktive forbindelser som for eksempel skilles ut av en plante eller mikroorganisme.

Et legemiddel som ble utviklet etter bioprospektering startet en høstdag i 1969 på Hardangervidda. En mikrobiolog som på det tidspunktet arbeidet i det Sveitsiske legemiddelkonsernet Sandoz, var på ferie i Norge sammen med sin kone. På en fottur på Hardangervidda samlet han jordprøver, som han tok med tilbake til sitt laboratorium i Basel. En av jordprøvene inneholdt ”Cyclosporin A”, som kommer fra en svært skjelden soppart som lever i jordsmonnet på Hardangervidde.

Dette var starten på utviklingen av det som ble Sandimunn Neoral, hvor cyclosporin A er den aktive forbindelsen. Dette ble et såkalt ”blockbuster drug” (bidrar til store inntekter) og brukes den dag i dag av pasienter som gjennomgår organtransplantasjon. Sandimunn Neoral ble et viktig produkt for Novarties som fusjonerte med Sandoz i 1996. Året etter omsatte selskapet dette legemiddelet for 1,2 milliarder dollar. Men det hele startet med oppdagelsen av en skjelden sopp funnet på Hardangervidda.

Før et slikt legemiddel kommer på markedet har det gjeommgått år med testing og utprøving, og kostet selskapet som nevnt, milliarder av kroner. Den viktigste fasen av utviklingen er de kliniske utprøvingene. Den kliniske fasen, som er delt inn i tre (fase I, II og III) er svært omfattende og underlagt svært strenge regler. I disse fasene er det en får svar på om en har et legemiddel på gang eller om det var en bomskudd. Har man bommet, har investorer ofte tapt milliarder av kroner, har man truffet blink står man overfor det som kan bli lønnsom industriutvikling, nye arbeidsplasser og til glede for tusenvis av pasienter.

I Norge er vi svært flinke til å forske på nye legemidler, men når den kliniske forskningen starter er vi ikke der vi burde være. Derfor går vi glipp at store muligheter og ikke minst muligheten til å skape nye og lønnsomme industriarbeidsplasser.