TEMPO-prosjektet en innovasjonshistorie

Året er 2003, industrien har nettopp gjennomlevd en lavkonjunktur og automatisert produksjon er på moten. Dette er året da TEMPO-prosjektet blir etablert, og fire spennende innovasjonsaktive år starter.

TEMPO-prosjektet ble etablert av TBL (nå Norsk Industri), SINTEF, Helly Hansen SP, Arcus, Kongsberg Automotive og Ekornes. Prosjektet ble støttet av Forskningsrådets BIA-program, som støtter næringslivsprosjekter. Automatisering av "flaskehalser" i produksjonen var målsettingen og bedrifter med ulike produksjonsmetoder og svært forskjellige produkter ble invitert med. Deltagerne var bedrifter som ikke hadde møttes før, det var heller ingen klare relasjoner mellom bedriftene, men de var alle dyktige og suksessrike bedrifter i sin bransje.

I løpet av prosjektperioden ble dette et svært sammensveiset team, som med sitt engasjement og ikke minst kunnskap om produksjon, inspirerte hverandre til å nå nye mål. Noen av bedriftene gikk fra å ha et introvert utviklingsmiljø hvor holdningen var at "dette kan vi bedre enn noen andre", til et utviklingsmiljø som i dag har et utstrakt internasjonalt nettverk av partnere. Andre opplevde en "ny vår" i utviklingsavdelingen, som nå fikk utvidede rammer til å søke ut i verden etter ny kunnskap og dermed et nytt internasjonalt nettverk av fagmiljøer å samarbeide med.

I løpet av prosjektperoden ble produkter og prosesser fornyet, og nye produksjonsmetoder og teknologi introdusert. Det ble signert kontrakter med kunder verdt flere hundre millioner kroner, ny produksjonsteknologi revolusjonerte bedriftens logistikken. Ekornes arbeidet med å utvikle en sømautomat, som ingen hadde klart å utvikle tidligere. Når TEMPO-prosjektet ble avsluttet, var trolig verdens mest avanserte sømautomat bygget som pilotmodell på Raufoss. Utviklet og bygget av et forskningsmiljø som over flere år hadde arbeidet med bildelindustrien. Helly Hansen SP hadde presentert en overlevingsdrakt bygget på en plattformmodell som var brukt i bilindustrien, med sammenføyningsteknikker inspirert av møbelindustrien.

Nå tre år etter at prosjektet ble avsluttet, har bedriftene som deltok gjennomlevd finanskrise, oppkjøp, permiteringer og ny vekst. Men de har overlevd krisene, og er alle nå i en vekstfase på tross av lavkonjunkturen. De har blant annet brukt erfaringen fra TEMPO-prosjektet og økt innovasjonsaktiviteten i bedriften, de har bygget opp intern kompetanse som har løftet bedriften. Flere av bedriftene har fortsatt i nye samarbeidsprosjekter og levert flere innovative produkter og prosesser.

De fleste av bedriftsdeltagerne er i dag hentet til nye utfordringer i og utenfor TEMPO-bedriften de var ansatt i. Med andre ord kunnskapen de bygget opp i TEMPO-prosjektet er kommet til anvendelse i nye bedrifter. Forskerene som deltok har etablert nye "TEMPO-prosjekter" i andre bransjer, som GJENVINN-prosjektet, der gjenvinningsindustrien har brukt kunnskap om automatisert produksjon til effektiv sortering av avfall. Og nå er de samme forskerne er i ferd med å etablere et "TEMPO-prosjekt" for legemiddelindustrien.

Historien om TEMPO-prosjektet er ikke unik. I porteføljen til Forskningsrådets BIA-programmet finnes det mange gode historier, om bedrifter som satser og vinner.

Filmen under ble vist på en konferanse for vareproduserende industri på Sundvolden i 2006, og er en presentasjon av TEMPO-prosjektet og bedriftene som deltok.

Hvor kommer medisinene fra?

Har du noen gang tenkt over hvor medisinen du nettopp har kjøpt på apoteket kommer fra? Medisinen du får fra apotekeren, etter å ha levert blåresepten som du fikk fra legen, har trolig kostet nærmere en milliard dollar og har trolig tatt syv til ti år å utvikle.

Hvordan utviklingen av det som til slutt blir et legemiddel starter kan være veldig forskjellig, og fra en ren tilfeldighet til en målrettet studie over flere år. Oftest er det legemiddelindustrien som har ideer til et legemiddel, det kan være forskningsmiljøer som har avdekket en aktiv forbindelse eller det er et resultat av bioprospektering. Bioprospektering er det å søke etter verdifulle kjemiske forbindelser i naturen. Målet er å finne aktive forbindelser som for eksempel skilles ut av en plante eller mikroorganisme.

Et legemiddel som ble utviklet etter bioprospektering startet en høstdag i 1969 på Hardangervidda. En mikrobiolog som på det tidspunktet arbeidet i det Sveitsiske legemiddelkonsernet Sandoz, var på ferie i Norge sammen med sin kone. På en fottur på Hardangervidda samlet han jordprøver, som han tok med tilbake til sitt laboratorium i Basel. En av jordprøvene inneholdt ”Cyclosporin A”, som kommer fra en svært skjelden soppart som lever i jordsmonnet på Hardangervidde.

Dette var starten på utviklingen av det som ble Sandimunn Neoral, hvor cyclosporin A er den aktive forbindelsen. Dette ble et såkalt ”blockbuster drug” (bidrar til store inntekter) og brukes den dag i dag av pasienter som gjennomgår organtransplantasjon. Sandimunn Neoral ble et viktig produkt for Novarties som fusjonerte med Sandoz i 1996. Året etter omsatte selskapet dette legemiddelet for 1,2 milliarder dollar. Men det hele startet med oppdagelsen av en skjelden sopp funnet på Hardangervidda.

Før et slikt legemiddel kommer på markedet har det gjeommgått år med testing og utprøving, og kostet selskapet som nevnt, milliarder av kroner. Den viktigste fasen av utviklingen er de kliniske utprøvingene. Den kliniske fasen, som er delt inn i tre (fase I, II og III) er svært omfattende og underlagt svært strenge regler. I disse fasene er det en får svar på om en har et legemiddel på gang eller om det var en bomskudd. Har man bommet, har investorer ofte tapt milliarder av kroner, har man truffet blink står man overfor det som kan bli lønnsom industriutvikling, nye arbeidsplasser og til glede for tusenvis av pasienter.

I Norge er vi svært flinke til å forske på nye legemidler, men når den kliniske forskningen starter er vi ikke der vi burde være. Derfor går vi glipp at store muligheter og ikke minst muligheten til å skape nye og lønnsomme industriarbeidsplasser.

Norsk industri det neste 10-året

Etter ti år med ansvar for FoU og innovasjonspolitikken i
Norsk Industri, er jeg overbevist om at norsk industrien er rustet til å møte en krevende fremtidtid.

Fra 1998 og frem til 2008 har norsk industri, med noen korte perioder med fallende konjunkturer, opplevd en sammenhengende opptur. I 2008 opplevde eksportindustrien effekten av finanskrisen med påfølgende lavkonjunktur, som fortsatt påvirker norsk industri.

Det har forundret meg mange ganger hvor ofte eksperter har spådd industriens død, ikke minst har mange ment at industrien ville bli kraftig redusert etter at finanskrisen slo til. For oss som følger industrien daglig, møter vi en industri i kontinuerlig omstilling, som satser på FoU og innovasjon selv i trange tider. Evnen til å satse på forskning og innovasjon varierer med svingningene i konjunkturer, men stopper ikke opp selv i en vanskelig tid som nå. Dette gjør at de fleste industribedrifter klarer å ri av selv kraftige konjunktursvingninger som vi har hatt de siste årene.

De neste ti årene vil industrien trolig oppleve økt konkurranse fra industrien i asiatiske land, som blir dyktigere til å utvikle nye og innovative produkter, og kan produsere disse til en lavere pris enn hva som er mulig i Norge. De store vekstmarkedene blir også å finne i Asia, noe som vil kreve mye av de norske industribedriftene som ønsker å lykkes i disse markedene. Det blir også utdannet et stort antall ingeniører og økonomer fra universiteter i Asia, som gjøre konkurransen enda mer utfordrende. Hva skjer så når norske industribedrifter blir kjøpt opp av en koreanske eiere, vil de satse på vekst i Norge eller flytte kompetanse og produksjon ut av landet?

Jeg er overbevist om at Norge også i tiden som kommer vil være et attraktivt land for industribygging, men dette vil være avhenging av gode rammebetingelser for eksportindustrien og industriell forskning og utvikling. Det var det sparsomt med i årets statsbudsjett.

Peak Oil - en grunn til å satse på fornybar energi.

På mange måter har "peak oil" inntruffet, uttalte Helge Lund på et oljeseminar i Bergen i 2007. Peak oil er en betegnelse på toppunktet i utvinning av olje.

Det som gjør at «peak oil» i dag er et stadig mer aktuelt tema, er at mange mener den globale produksjonstoppen har nådd en topp. Er dette riktig går vi inn i en periode hvor olje etter hvert blir en mangelvare, og prisen på et fat vil overstige det man hittil har opplevd. Med en vedvarende høy oljeprise vil dette få dramatiske konsekvenser, tilgang på billig energi har på mange måter brakt verden dit den er i dag. Totalt forbrukes det i verden nærmere 88 millioner fat olje hver dag, mesteparten til å transportere varer. Derfor er det ikke vanskelig å forestille seg at konsekvensene av «peak oil» på sikt kan bli store utfordringer for fortsatt økonomisk vekst. Det finnes ikke en fullgod energikilde som kan erstatte til den oljen man har behov for i dag.

Høy økonomisk vekst i verden de siste årene før finanskrisen i 2008, hadde bidratt til at oljeprisen stadig nådde nye prisrekorder. Sommeren 2008, bare måneder før banker og finansinstitusjoner ble hardt rammet av finanskrisen, nådde oljeprisen et rekordnivå på 140 USD. Et historisk nivå som da var hele 50 USD over prisrekorden under Iran-Irak krigen i 1980.

Finanskrisen har foreløpig satt en stopper for den kraftige veksten av oljeprisen, men selv nå med en global lavkonjunktur har oljeprisen ligget på rundt 70 USD fatet. Hvilket nivå når da oljeprisen når land som USA, England og Tyskland er tilbake for fullt?

Peak oil eller ikke, verden vil ha et umettelig behov for energi. Dette må på sikt løses med andre energikilder enn enkle og ”billige” hydrokarbonder. Økt tilgang på gass gir verden noe mer tid på å finne alternativer, men satsingen på fornybar energi er viktig og nødvendig. Som energinasjon burde Norge ta en ledende rolle, og legge til rette for at fornybarområdet og oljeindustrien kan utvikles parallelt. Utviklingen av våre olje og gassreserver vil gi oss kompetanse og ikke minst ressurser til å løfte fornybarområdet etter hvert som oljereservene tappes.

Ta deg tid til å se denne meget interessante presentasjonen om Peak Oil.

Er industri og tjenesteyting uløselig knyttet sammen?

Forholdet mellom industri og tjenesteyting har blitt satt på dagsorden i EU kommisjonens arbeid med industripolitikk og i EUs strategi for innovasjon i tjenestesektoren. I Norge er det motstanderne mot industri som oftest forsøker å reise en lignende debatten.

Professor Ulltveit-Moe var nylig ute i media og ga utrykk for at hun er "forundret over at industrien får dominere samfunnsdebatten". Hun fortsetter med følgende "vi bør legge det ensidige fokuset på industrien bak oss, til fordel for privat tjenesteyting". Men er det slik at dersom vi legger bak oss fokuset på industri og kun fremmer tjenesteyting, så får vi et mer innovativt og robust næringsliv?

For å slå det fast med en gang, vi som representerer industrien er svært glad for den tjenesteytende sektoren vi har i Norge. Fordi den en stor del av private tjenesteytende sektor er enten en del av norsk industri, eller leverandør til industrien. Industri og tjenesteyting er i dag uløselig knyttet sammen, og da blir det problematisk å opprettholde et skille mellom de to sektorene slik det vanligvis gjøres i dag. Dette skyldes at tjenester får en stadig mer sentral plass i industriell produksjon, og at de er en viktig faktor for økt produktivitet.

Industrien er en viktig bruker av industrinære tjenester og står for en
avgjørende andel av tjenestesektorens omsetning. Dermed gir industrien opphav til dynamikken i mange av servicebransjene og er direkte årsak til sysselsettingsveksten i mange av disse
bransjene. Industrien er også i økende grad tilbydere av tjenester. Dette er tjenester
som er nært knyttet til det fysiske produktet som produseres. Slike produktrelaterte tjenester inngår gjerne i servicepakker, som industrien tilbyr sine kunder sammen med produktet. Dette kan for eksempel være en serviceavtale som kunden får sammen med det fysiske produktet.

Forholdet mellom industri og tjenesteyting har også vart gjenstand for
oppmerksomhet fra ulike forskningsmiljø. Det Østerrikske industriforbundet har i samarbeid med Industriwissenschaftlichen Institut, utviklet begrepet om den "servo‐industrielle sektor" som i tillegg til tradisjonell industri inkluderer industrinare og produktorienterte tjenester. Når de på denne måten legger sammen industri og industrirelaterte tjenester viser statistikken at
inntil 60% av sysselsettingen i Østerrike har et industrielt opphav.

Dersom dette også skulle være tilfellet for Norge, blir det feil politikk å legge industrien bak seg for å, som professoren ønsker, kun fokusere på privat tjenesteytende næring.
Det interessante spørsmålet er heller om den "uløselige knytningen mellom industri
og tjenesteyting" kan gi en mer robust industri i Norge?

For den som ønsker å lese mer om dette temaet, les
Hans Christian Farsethås, "Hva tallene ikke forteller om industrien," i Samfunnsspeilet, no. 1 (2008).

Det industrielle mennesket

Legemiddelindustrien er nå blitt en integrert delt av Norsk Industri. Den beste måten å illustrere sammenhengen mellom medisinen og industrien på, er å bruke Henning Leders (tysk audiovisuell kunstner) audiovisuelle uttrykk, basert på Fritz Kahns medisinske illustrasjoner fra 1888.

Les mer om Fritz Kahn

NANOTEKNOLOGI –en mulighet for innovativ materialindustri

Forskningstemaer og samfunnsutfordringer
Det skjer et stort innovasjonsarbeid i norske industribedrifter i dag innen materialområdet. Materialindustrien i Norge har 100-årige teknologiske tradisjoner, tunge forskningsmiljøer, høyt utviklede driftsmiljøer, og selskaper med verdensledende posisjoner innen sitt markedsområde. Denne plattformen gjør norsk materialindustri i stand til å bringe forskningsresultater via laboratorie- og pilotanlegg til kostnadsintensive investeringer i fullskala fabrikkanlegg.

Myndighetenes innovasjonspolitiske mål bør være å bidra til at forskningsresultater som oppnås i norske forskningsmiljøer, fører frem til næringsvirksomhet i norske bedrifters regi, og helst i Norge. For å få det til må myndighetene gjøre det attraktivt for industrien å bruke, og investere i norske forsknings- og kompetansemiljøer som en del av sitt innovasjonsarbeid.

Gjennom innovasjoner i denne industrien kan det utvikles miljøteknologiske løsninger for å produsere bedre og billigere materialer, hvorav flere er viktige for å produsere fornybar energi, for eksempel superrent silisium. Ved å utvikle miljøteknologiske produksjonsprosesser kan materialproduksjonen skje med vesentlig mindre energi og mindre utslipp av klimagasser. Forskning innenfor nanoteknologi åpner for nye og store muligheter for norsk industri.

Forskningstemaer for verdiskapning

Det finnes i dag eksempler på betydelige innovasjoner som skjer innenfor norsk materialindustri som nye produksjonsprosesser for produksjon av silisium til solceller, metallurgisk produksjon og utvikling av Fluidised Bed reaktor, ny krystalliseringsteknologi for solcelleingotter, nye og forbedrede prosesser for produksjon av aluminium, mer effektiv prebake-teknologi, ny Søderberg-teknologi og prosess for karbotermisk aluminiumproduksjon. Dette er noen eksempler på hva norsk materialindustri arbeider med, som alle er gjennombruddsteknologier. Og det finnes flere slike innovasjonseksempler. Felles for alle disse eksemplene er at de viser at norsk materialindustris evner til å bruke grunnforskningsresultater til å utvikle miljøteknologi for etablering av lønnsom næringsvirksomhet.

Forskningstemaer for å ivareta en samfunnsmessig robust teknologiutvikling

Fra slutten av 1990-tallet frem til i dag er det knapt noen næring med unntak av olje- og gassindustrien der det er investert så tungt i nye industrianlegg som i materialindustrien. Det er nok å nevne moderniseringen av Hydro Sunndal og RECs anlegg for wafer- og solcelleproduksjon i Glomfjord, Grenland og Narvik og Elkems nye fabrikk for produksjon av superrent silisium for solcelle produksjon i Kristiansand. Bak alle disse investeringene ligger det tung forskningsinnsats for å etablere konkurransedyktig produksjonskapasitet kombinert med en felles drivkraft for å utvikle gode miljø– og klimaløsninger. Klimautfordringen må blant annet løses med økt bruk lette metaller og fornybar energi, og med materialer produsert mer lavere energiforbruk og mindre utslipp av klimagasser. Materialindustrien har en viktig oppgave når de store miljø- og klimautfordringene skal løses, og nanoteknologi skal utnyttes til fremtidig verdiskaping.

Fokus på hvilken betydning innovasjoner i materialindustrien har for samfunnet, er en gylden anledning til å få satt søkelys på det betydelige innovasjonsarbeidet som skjer i denne tradisjonsrike norske industrisektoren.

Internasjonalisering

Innovasjonsprosesser motiveres i sin natur av de kommersielle fordelene av å komme først til markedet med nye produksjonsprosesser eller nye produkter, som oftest for industrien er de store markedene utenfor våre landegrenser.Det er derfor viktig at vi i Norge har sterke kunnskapsmiljøer innen materialteknologi, blant annet ved å virke som tiltrekningskraft på internasjonale fagmiljøer. Dette øker tilfanget av viktig kompetanse og kunnskap som industrien kan dra nytte.