Etter ti år med ansvar for FoU og innovasjonspolitikken iNorsk Industri, er jeg overbevist om at norsk industrien er rustet til å møte en krevende fremtidtid.
Fra 1998 og frem til 2008 har norsk industri, med noen korte perioder med fallende konjunkturer, opplevd en sammenhengende opptur. I 2008 opplevde eksportindustrien effekten av finanskrisen med påfølgende lavkonjunktur, som fortsatt påvirker norsk industri.
Det har forundret meg mange ganger hvor ofte eksperter har spådd industriens død, ikke minst har mange ment at industrien ville bli kraftig redusert etter at finanskrisen slo til. For oss som følger industrien daglig, møter vi en industri i kontinuerlig omstilling, som satser på FoU og innovasjon selv i trange tider. Evnen til å satse på forskning og innovasjon varierer med svingningene i konjunkturer, men stopper ikke opp selv i en vanskelig tid som nå. Dette gjør at de fleste industribedrifter klarer å ri av selv kraftige konjunktursvingninger som vi har hatt de siste årene.De neste ti årene vil industrien trolig oppleve økt konkurranse fra industrien i asiatiske land, som blir dyktigere til å utvikle nye og innovative produkter, og kan produsere disse til en lavere pris enn hva som er mulig i Norge. De store vekstmarkedene blir også å finne i Asia, noe som vil kreve mye av de norske industribedriftene som ønsker å lykkes i disse markedene. Det blir også utdannet et stort antall ingeniører og økonomer fra universiteter i Asia, som gjøre konkurransen enda mer utfordrende. Hva skjer så når norske industribedrifter blir kjøpt opp av en koreanske eiere, vil de satse på vekst i Norge eller flytte kompetanse og produksjon ut av landet?
Jeg er overbevist om at Norge også i tiden som kommer vil være et attraktivt land for industribygging, men dette vil være avhenging av gode rammebetingelser for eksportindustrien og industriell forskning og utvikling. Det var det sparsomt med i årets statsbudsjett.
