Børsen stiger, GM er konkurs, USA på vei ut av resesjon, dollaren stuper, ungdommen tror på fremtiden og Litauen er snart konkurs. Er krisen egentlig over eller står vi på kanten av stupet?
Etter å ha studert Holberggrafene for mai måned (HolbergFondets månedlige makro- og finansoppdatering) og den tilbakemelding vi får fra eksportindustrien, er inntrykket at krisen langt fra over. Bare krisen i GM alene vil få store konsekvenser for leverandørindustri og tjenesteprodusenter globalt i lang tid fremover. En rekke bildelprodusenter leverer kun til GM, disse står nå overfor en kritisk situasjon. Tusenvis av arbeidsplasser over hele verden er nå i spill frem til en endelig avklaring for GM.
Det er bekymringsfullt at BNP-veksten fortsetter å falle i Norge på tross av alle krisepakkene som har kommet siden nyttår. Dette viser at situasjonen i Norge er alvorlig og at vi ikke er et "annerledesland" selv om vi så langt, ikke er like hard rammet av krisen som mange av våre konkurrentland. SSB forklarer fallet i BNP med fallende eksportmarkeder for Norge og at svak innenlandsk etterspørsel har bidratt til en betydelig aktivitetsnedgang i norsk økonomi. Men håpet er nå at nedgangen i BNP både i utlandet og i Norge vil avta i styrke etter hvert som alle krisepakkene begynner å virke.
Litauen står derimot overfor en langt verre situasjon hvor landets BNP falt til en årstakt på 13,6 prosent i første kvartal (årstakt er en betegnelse økonomene bruker for å vise hvordan situasjonen blir for året hvis man bruker den siste perioden som basis). Mye tyder også på at Litauen må devaluere sin valuta før sommeren er over, noe som vil bety store økonomiske tap for alle de finansinstitusjoner som har lånt milliarder av euro til Litauen.
Kanskje den mest interessante figuren blant Holberggrafene, er den som viset at Norge har en økende inflasjon, noe svært få andre land har i dag. Dette er svært urovekkende i lys av en økende arbeidsledighet. Økende inflasjon trenger ikke å være et problem, men når vi har økende inflasjon i motsetning til en nedgang i de fleste andre land, kan det bli et problem for oss. Inflasjonsveksten i Norge betyr fare for økte kostnader, og dermed blir prisen på norske varer og tjenester høyere enn hos våre konkurrentland. Renten i Norge er nå nær null, finanspolitikken ekstremt stimulert og Norsk økonomi er bedre stilt enn i mange andre land. Dette vil trolig bidra til vekst i inflasjon fremover og dermed fare for renteøkning. Derfor er det urovekkende at mange nå tror "faren er over" og tar opp store lån for å kjøpe bolig.
Vi er for øyeblikket inne i den kraftigste økonomiske nedturen globalt siden 1930-tallet. Dette vil bety høy arbeidsledighet, og at de fleste land vil oppleve fallende økonomi. Mindre etterspørsel etter arbeidskraft vil bety lavere lønnsvekst i årene som kommer, og redusert kjøpekraft og dermed mindre etterspørsel etter varer og tjenester. Med lav kapasitetsutnyttelse i industrien og fallende etterspørsel framover er det heller ingen grunn for bedriftene til å investere i ny produksjonskapasitet.
Trolig skal vi ha mange år med økonomisk vekst etter at krisen er over, før vi igjen får balanse i arbeidsmarkedet. Derfor er det mye som tilsier at det vil ta lang tid før verdensøkonomien igjen blir ”normal”. Håpet nå er at økende arbeidsledighet verden over ikke resulterer i uro og ustabilitet, noe som ikke kan utelukkes.
Etter å ha studert Holberggrafene for mai måned (HolbergFondets månedlige makro- og finansoppdatering) og den tilbakemelding vi får fra eksportindustrien, er inntrykket at krisen langt fra over. Bare krisen i GM alene vil få store konsekvenser for leverandørindustri og tjenesteprodusenter globalt i lang tid fremover. En rekke bildelprodusenter leverer kun til GM, disse står nå overfor en kritisk situasjon. Tusenvis av arbeidsplasser over hele verden er nå i spill frem til en endelig avklaring for GM.
Det er bekymringsfullt at BNP-veksten fortsetter å falle i Norge på tross av alle krisepakkene som har kommet siden nyttår. Dette viser at situasjonen i Norge er alvorlig og at vi ikke er et "annerledesland" selv om vi så langt, ikke er like hard rammet av krisen som mange av våre konkurrentland. SSB forklarer fallet i BNP med fallende eksportmarkeder for Norge og at svak innenlandsk etterspørsel har bidratt til en betydelig aktivitetsnedgang i norsk økonomi. Men håpet er nå at nedgangen i BNP både i utlandet og i Norge vil avta i styrke etter hvert som alle krisepakkene begynner å virke.
Litauen står derimot overfor en langt verre situasjon hvor landets BNP falt til en årstakt på 13,6 prosent i første kvartal (årstakt er en betegnelse økonomene bruker for å vise hvordan situasjonen blir for året hvis man bruker den siste perioden som basis). Mye tyder også på at Litauen må devaluere sin valuta før sommeren er over, noe som vil bety store økonomiske tap for alle de finansinstitusjoner som har lånt milliarder av euro til Litauen.
Kanskje den mest interessante figuren blant Holberggrafene, er den som viset at Norge har en økende inflasjon, noe svært få andre land har i dag. Dette er svært urovekkende i lys av en økende arbeidsledighet. Økende inflasjon trenger ikke å være et problem, men når vi har økende inflasjon i motsetning til en nedgang i de fleste andre land, kan det bli et problem for oss. Inflasjonsveksten i Norge betyr fare for økte kostnader, og dermed blir prisen på norske varer og tjenester høyere enn hos våre konkurrentland. Renten i Norge er nå nær null, finanspolitikken ekstremt stimulert og Norsk økonomi er bedre stilt enn i mange andre land. Dette vil trolig bidra til vekst i inflasjon fremover og dermed fare for renteøkning. Derfor er det urovekkende at mange nå tror "faren er over" og tar opp store lån for å kjøpe bolig.
Vi er for øyeblikket inne i den kraftigste økonomiske nedturen globalt siden 1930-tallet. Dette vil bety høy arbeidsledighet, og at de fleste land vil oppleve fallende økonomi. Mindre etterspørsel etter arbeidskraft vil bety lavere lønnsvekst i årene som kommer, og redusert kjøpekraft og dermed mindre etterspørsel etter varer og tjenester. Med lav kapasitetsutnyttelse i industrien og fallende etterspørsel framover er det heller ingen grunn for bedriftene til å investere i ny produksjonskapasitet.
Trolig skal vi ha mange år med økonomisk vekst etter at krisen er over, før vi igjen får balanse i arbeidsmarkedet. Derfor er det mye som tilsier at det vil ta lang tid før verdensøkonomien igjen blir ”normal”. Håpet nå er at økende arbeidsledighet verden over ikke resulterer i uro og ustabilitet, noe som ikke kan utelukkes.
