Det er flere og flere bedrifter og arbeidstagere verden over som nå møter konsekvensene av finanskrisen. Arbeidsledigheten øker og media fylles daglig av historier om bedrifter som slås konkurs. Men hvor ille kan det egentlig bli?Spørsmålet er det mange som stiller i disse dager, hvor ille skal det bli før det snur? Ingen av de tidligere krisene har vært som denne vi gjennomlever nå. Men krisen på 1920-tallet har en del fellestrekk, selv om utgangspunktet for krisen på 20-tallet var svært annerledes en dagens. Verden skulle bygges opp etter første verdenskrig noe som bidro til en enorm vekst og økende etterspørsel av alle varer.
Hva sier historien så, jo bankene lånte ut mer enn hva de egentlig hadde råd til. Kommunene investerte stort i kraftverk og annen infrastruktur, langt mer enn hva kommunekassa egentlig tillot. Da krisen kom høsten 1920, ble resultatet et stort prisras på alle varer (ikke ulikt nå). Bedrifter og privatpersoner fikk problemer og kunne ikke lenger betjene lånene, noe som rammet bankene. Bankene truet da med å slå seg konkurs, noe som medførte at sentralbanksjef Nicolai Rygg måtte trå støttende til for å unngå sammenbrudd i næringslivet. Dette tiltaket ble kalt "bankstøttepolitikken". Bankstøttepolitikken medførte at store summer ble tilført bankene og Stortingen måtte bevilge mer og mer penger. Berge Furre skriver (Norsk Historie 1914 - 2000) at "Statens penger gikk i et sluk som ikke viste bunn". I denne perioden ble 67 banker satt under administrasjon, kun 11 kom i gang etter krisen.
Konsekvensene ble dramatiske for industrien som opplevde en internasjonal lågkonjunktur hvor industriproduksjonen falt med 30 prosent, fraktratene med over 60 prosent og hver fjerde organiserte arbeider ble uten jobb. For kommunene ble dette til slutt en uholdbar situasjon med fallende skatteinntekter, noe som resulterte i massearbeidsledighet blant kommuneansatte. Et 50-talls kommuner ble satt under administrasjon, etter at de nærmest ble slått konkurs. Denne perioden kjennetegnes også ved store konflikter og streiker.
Men da som nå, hadde de aller fleste jobb og en lang rekke bedrifter klarte å opprettholde aktiviteten gjennom krisen. Flere bedrifter satset tungt på innovasjon og nyskaping i denne perioden, som for eksempel Hydro, og sto derfor godt rustet til å møte veksten som kom utover mot 1925.
Vi får håpe at dagens situasjon ikke går over i en tilsvarende krise om en hadde på 20-tallet. Men krisen på 20-tallet og senere har vist at slike kriser som vi har nå, kan utvikle seg til en situasjon med massearbeidsledighet og høyt konfliktnivå. Det som gir grunn til bekymring nå er at situasjonen blir mer og mer lik den situasjonen en hadde på 20- og 30-tallet.
Mens den norske debatten i februar dreide seg om hijab eller ikke hijab, steg arbeidsledigheten i sammen måned i USA, i privat sektor med 700 000.
